Festiviteten
- for 5 døgn siden
- 7 min lesing
Kilde: Jul i Vesterålen 1953
Utgitt i Hofdasegl - årbok nr 59 - 2014
Endinger gjort i bloggutgaven: lagt til 4 bilder
Den gamle ruinen som en gang var stedets stolthet
Utstillingspaviljongen som ble festivitet på Stokmarknes
Rett over gaten, vis a vis kafé Norrøna på Stokmarknes, står et eiendommelig og sjeldent enetasjes hus, som i form og utseende later til å være svært gammelt. Ved første blikk ligner det mest på et museum, selv om bygget ikke har noe særmerket med den gamle norske arkitektur. Gamlefestiviteten som det i dag går under navn av, står nu øde og forlatt, og etter manges mening skjemmende for stedet, men på den annen side står det som et minne fra de gode gamle dager. Ennu i dag er det mange av stedets eldre som har gode minner om fest og moro i dette – etter vår mening – underlige hus. Det er ikke til å komme bort fra at det er litt av en severdighet, selv om det i dag står som en ruin midt i Stokmarknes sentrum. Men hvor mange ser pene ut på sine gamle dager?
Det er ikke så få turister og gjennomreisende, som gjennom et halvt hundre år, har stått som levende spørsmålstegn foran gamlefestiviteten og fundert over hva dette bygget i sin tid har tjent til, men de fleste har ikke fått vite mer enn at rariteten er fra det største og eneste festivitetslokalet i Vesterålen.
Her om dagen kom vi i prat med en norsk-amerikaner som satt på Norrøna. Han satt og så ut, og det eneste som han samlet sin interesse om var gamlefestiviteten. Han ba meg fortelle litt om dette huset, men på tross av at jeg daglig passerer og ser bygningen, hadde jeg ikke mye å fortelle. Senere bestemte jeg meg til å gjøre en visitt til husets eier i dag, agent Axel Rasch. Jeg fortalte Rasch hvorfor jeg absolutt ville vite litt om gamlefestiviteten, og med et lunt smil ba han meg sitte ned. Hvor stammer denne rariteten egentlig fra?
Jo, det skal jeg fortelle Dem. – Det var tidligere direktør og stifter av Vesteraalens Dampskibsselskap, Richard With, som på Bergens-utstillingen i 1898 hadde fått kjøpt huset. Det var ført opp der av Trondhjems mek. Verksted, og benyttet som utstillingspaviljong. With, sammen med noen andre av Stokmarknes innbyggere, kjøpte det med det for øye å benytte bygningen som kortklubbhus. Vel ett år senere ble det revet, fraktet nordover med Vesteraalskes skip, og i år 1900 stod bygget fullt oppført på Stokmarknes, akkurat slik som det sto i Bergen.
I den tiden var her ikke noe samlingssted for møter og kortklubber – nei, det var å arrangere festlighetene og hyggen i privathusene hos hverandre. With & Co mente stedet absolutt hadde behov for et forsamlingshus. Senere ble det innbygget scene og innredet med restaurant og kjøkken. Etter hvert kunne stedet ta imot teatergrupper og kunstnere på alle områder, ved siden av at V.D.S. benyttet bygget til sine direksjonsmøter, generalforsamlinger og middager for aksjonærene. Ellers ble det samlingsstedet for andre store festligheter, særlig ved juletider.
Når var det festiviteten hadde sin største glanstid?
Det er vanskelig å si, men under og etter første verdenskrig hadde festiviteten store dager.
Var det ikke på den tid at De overtok huset?
Jo, jeg kjøpte det i 1917 av lensmann Jæger, Dr. Thode, overrettssakfører Rynning og Fredrik Hals som visst nok også var aksjonær i festiviteten den gang.
Og så begynte De å drive det som forretning?
Ja, det kan man si. Jeg satte i alle fall alt inn på at stedet skulle få besøk av kjente sangere og musikere. På den tiden var det ganske lett å få besøk av kunstnere av verdensformat. Det hadde seg jo slik at verdenskunstnere den gang ikke hadde andre steder enn de skandinaviske land å besøke, på grunn av krigen som herjet i Mellom-Auropa. – Det første jeg måtte anskaffe var flere stoler for da jeg overtok var det ikke mer enn 10 – 15 stykker, og det ble jo alt for lite, hvis man skulle drive videre.
Hva slags kunstnere kunne De få tak i?
Vi fikk bl.a. besøk av en hel rekke russere, østerrikere, finner og svensker. Spesielt husker jeg Issay Mitnitzky. Han var en blanding av russer og polakk, og det kan jeg forsikre Dem at det var gutt som kunne behandle fiolinen. Jeg har aldri hørt maken, men så var han også den gang en av verdens beste. – Det kan kanskje høres litt rart at Stokmarknes kunne få kunstnere av verdensformat, men sant var det. Han var flere ganger i Nord-Norge, og han fortalte at han likte seg riktig godt på Stokmarknes, og at vi hadde et interessert og godt publikum. Mitnitzky snakket for øvrig godt svensk, og var på alle måter en hyggelig kar. Han holdt også konserter på Melbu og Sortland, men best likte han seg på Stokmarknes.
Jeg synes jeg også må nevne at han hadde en Stradivarius som han sa kostet 35 000 kroner, sier Rasch. Denne fiolinen var hans store kjærlighet, og ikke noen måtte komme nær den. Jeg husker spesielt en gang han var på gjennomreise med lokalen. Han skulle holde konsert på Sortland, og mens båten lå ved kaien på Stokmarknes sendte han bud med en av mannskapet om at jeg måtte komme om bord. Selv kunne han ikke gå, da han hadde fiolinen liggende på lugaren, og ingen til å passe på den. Han turte simpelt hen ikke å forlate båten, i tilfelle noen skulle komme inn og fingre med strengene. Han var en pussig fyr på den måten, sier Rasch. Hvor han enn gikk eller sto, så hadde han fiolinen med seg.
Ellers kan jeg nevne at vi hadde ei fiolinistinne fra Wien, Stefi Geyer, som var meget berømt.
Vi hadde også besøk av en finne, ved navn Helge Lindberg. Han var operasanger, liten, tynn og spinkel, men når han sang, var det som om hele taket skulle ramle ned. – Ja, det var sanger det.
Hva mente kunstnerne om lokalet?
Jo, de skrøt riktig mye av huset, spesielt av den gode akustikken. Det bemerkelsesverdige var at Stokmarknes alltid fikk besøk av de store kunstnerne som var på Nord-Norges turne under og etter den forrige verdenskrigen. De reiste aldri forbi gamlefestiviteten, og det tror jeg at jeg sikkert kan si: Neshallen har på langt nær så god akustikk som festiviteten den gang hadde.
Hadde De noen instrumenter til disposisjon for kunstnerne, piano for eks.?
Jo, piano hadde vi, og et ganske flott sådant. Det ble kjøpt i Trondheim i 1919, og tatt ut og anbefalt av organist Lindemann ved domkirken i Trondheim. Jeg ga den gang 1800 kroner for pianoet, og kunstnerne som trakterte det, fortalte at det var det beste pianoet i hele Nord-Norge, fortsetter Rasch.
Da verdenskrigen sluttet, ble det vel også slutt med besøket av verdenskunstnerne?
Ja, vi fikk ikke så mange utlendinger som tidligere, men til gjengjeld fikk vi alle de beste norske musikere og sangere.
Hvordan maktet De å få tak i utlendingene?
Dem fikk jeg gjennom Hagens byrå i Hammerfest, men en hel rekke kjente jeg, og så snart jeg hørte de var i Nord-Norge, satte jeg meg i forbindelse med dem.
Vi har hørt om mange store og morsomme fester?
Ja, spesielt kan jeg nevne de tradisjonelle. Damenes fest for herrene og herrenes fest for damene. Om dette kan sikkert flere av stedets oldboys fortelle mye morsomt.
Hva var det som var karakteristisk for disse festlighetene?
Vi hadde to slike fester for året, og så snart den ene var vel overstått, var det å begynne å stelle til neste. – Det var flotte saker kan De tro. I 1924 husker jeg spesielt en fest som kom på 2200 kroner. Da skulle de ha sett festiviteten! Bare til festdekorasjonene gikk det med omkring 50 knappenålsbrev.
Det tradisjonelle var at det på hver side av scenen sto to halvtønner fulle av øl, og det var bare å gå og tappe i kruset etter behag.
Det hørtes praktisk ut.
Ja, en ganske grei ordning, sier Rasch med et smil.
Vi har hørt at det i de dager ikke var noen forskjell på skomaker og direktør.
Ja, det er riktig det, og det var det som gjorde Stokmarknes så populær.
Festiviteten var vel midtpunktet også under de store markedsstevnene?
Ja, her var det dans og garderobe, og hele dagen var det åpen restaurant. Rett utenfor hovedinngangen sto en stor karusell. I de dager var Stokmarknes i sin glade ungdom, nu er det mer stille, har jeg inntrykk av, sier Rasch.
Og i 1938-39 var det slutt med festlighetene i festiviteten?
Ja, planene om bygging av Neshallen i 1934 kom som en bombe på folk. Med store bokstaver i Vesteraalens Avis sto det i ett av januarnumrene i 1934: ”Reis Stokmarknes et nytt festivitetslokale. – Planer allerede ferdig utarbeidet.”- Ingen visste om noen ting, før både bilde av Neshallen og planene og alt var ferdig utarbeidet.
I 1939 sto Neshallen ferdig, og alle dørene til gamlefestiviteten ble låst. Det var liksom de glade ungdomsminner ble stengt inne i og med at festiviteten ble lukket. Huset sto øde, forlatt og alene, men ennå i dag vil festiviteten minne mange om glade og humørfylte ungdomsdager.
Kommentarer